03.- 06. September 2020
EN
NO

SNAKK av Maria Landmark -  www.marialandmark.com

Jeg ser på nervøsitet som tilstedeværelse og en sensitivitet for øyeblikket

I samarbeid med Bodø Biennale har jeg snakket med performancekunstner Alice Slyngstad. Alice jobber for tida med bestillingsverket til årets biennale, og i den anledning var det fint å få lov til å grave litt i kunstnerskapet og lære mer om hvordan hen arbeider. Ettersom jeg hverken har sett noen av Alices verk, eller har så god peiling på performance, fikk jeg lov å stille litt uvitende spørsmål og på den måten danne meg ny kunnskap om hvordan man kan jobbe tverrkunstnerisk og fordype seg i et materiale uten nødvendigvis å måtte definere det som det ene eller det andre.

Jeg har snakket med Alice om hvordan man tar fatt på et bestillingsverk, om hva hen er opptatt av i arbeidene sine og hvordan tekst kan være et samlende element for ulike kunstformer. Jeg ble veldig inspirert av denne samtalen fordi den forstyrra noen av mine oppfatninger rundt hva billedkunst er, og jeg tenker at vi alle trenger å bli utfordra litt på hvordan vi definerer ulike kunstformer. Samtalen satte i gang tanker som gjorde meg enda mer nysgjerrig på årets bestillingsverk.

Kan du starte med å fortelle litt om din bakgrunn og hva du jobber med for tida?

Jeg har bakgrunn fra billedkunst og har en utdannelse innen det fra Kunstakademiet i Oslo. Før jeg startet den utdanningen jobbet jeg som fotograf og begynte å dokumentere arbeidene til ulike kunstnere, og gjennom å dokumentere performancer ble jeg mer interessert i det. Nå tar jeg en Master i billedkunst i Amsterdam og har en veileder som primært arbeider med tekst i sin praksis, så for meg er det fint å få lov og bruke denne toårsperioden på å fordype meg i skrivingen.

Det er mulig jeg spør dumt, men hvordan henger skrivingen sammen med billedkunst?

I Sverige bruker de begrepet “fri konst” i stedet for billedkunst, som kanskje beskriver retningen bedre. For min del er det skrivingen som binder sammen de elementene og disiplinene jeg er interessert i, og jeg bruker tekst i alt jeg gjør av performancer både som lesning, som musikk eller lyd og som bevegelse. Praksisen min består for tiden i å skrive, samle og akkumulere. Jeg samler på situasjoner, sensoriske opplevelser, svette tekster om intimitet, nærhet, selvbevissthet, nysgjerrighet på overflater og nervøsitet. Jeg samler ganske løst og sitter med et hav av materiale. I komposisjonsprosessen dukker det ofte opp interessante linker mellom elementer som jeg prøver å ta vare på.

Du skal jo lage årets bestillingsverk for Bodø Biennale. Hva slags bestilling har du fått fra festivalen og hvordan har du tatt tak i den?

Ja, det er jo en veldig åpen bestilling og jeg har mye frihet i utførelsen. De hadde nok sett for seg noe utendørs, og etter litt fram og tilbake så har vi landa på en utendørs performance. Jeg er litt sånn at når noen forventer noe av meg, så får jeg lyst å gjøre noe annet, hehe, men nå har vi altså landa på en performance utenfor den gamle svømmehallen i Bodø, og jeg kjenner meg veldig glad for det valget. Svømmehallen har, som så alt for mange basseng rundt om landet, stått tomt i rundt 20 år og bygges nå om til å bli kulturscene og kontorer for Parkenfestivalen. Det er et bygg som endrer sin funksjon, en svømmehall som tar bort sitt eget vann. Ettersom mye av mitt materiale kretser rundt selvbevissthet, kroppsbevissthet, nervøsitet og svette, så kjennes det som et sted der disse reaksjonene hører hjemme. Inngangspartiet til svømmehallen er et slags ikke-sted, et slags mellomrom, men samtidig et sted fylt av forventninger til en situasjon eller en aktivitet. Jeg tenker tilbake til svømmetimene på ungdomsskolen, der man helst ikke vil ha svømming, og man prøvde å dekke til sin egen kropp og sine egne reaksjoner; prøvde å virke mindre svett, mindre nervøs, men endte opp med å bli stuck i en sånn nervøs loop.

Det er jo fort å tenke at man vil lage noe helt nytt når man får en slik forespørsel, men ettersom jeg er i en daglig prosess med tekstmateriale som omhandler mye av disse kroppslige reaksjonene og erkjennelsene, så jeg tenker at dette verket må være en videreføring av dette arbeidet, men at uttrykket likevel kommer til å være noe jeg må finne ut av på nytt i sammenheng med stedet.

Det er jo rart å lage noe for et sted jeg har vært så lite. Jeg har bare vært i Bodø én gang, så jeg har lite personlig erfaring å komme med. Derfor bruker jeg mye tid på å “være” i Bodø, når jeg ikke kan være der. Jeg ser på YouTube klipp, på Google street view, bilder og alt jeg kommer over. 17.mai feiringa mi i år var å se livestream fra feiringa i Bodø, hehe. Det kjennes viktig å bli kjent med byen og suge til seg informasjon, slik at jeg kan se materialet jeg lager opp mot potensielle sammenhenger.

Du beveger deg innen mange felt i dine prosesser og arbeider. Hvordan forholder du deg til dette med fagfelt og sjanger?

Jeg har hele tiden hatt en bred og skiftende interesse og aldri klart eller sett behovet for åskille ting fra hverandre. Jeg har jobbet med foto, lyd, kostyme, blomster og bevegelse, bådefør og langsmed utdanningen innen billedkunst. Mer enn at jeg ønsker å jobbe uttalt medulike fagfelt, er jeg interessert i hvordan ting kan kombineres og overlapper hverandre. Jeger for eksempel opptatt av sted og arkitektur fordi jeg er interessert i overflater og identitet.Arkitekturen speiler vår identitet, eller vår forventning til, eller noens drøm om vår hvordanvår identitet skal være. Som et slags skall, på samme måter som vi mennesker har vårtskall, vår overflate som forsøker å si noe om hvem vi er.Steder har også ulik akustikk; stemmen og lyder oppfører seg ulikt i relasjon til overflatene.Jeg ser på lyd som en form for berøring - som bølger som beveger seg i luft og somresponderer ut ifra hvilke overflate de berører. Lyd er for meg en type nysgjerrighet påoverflate og på hvordan det vi hører blir absorbert; på akustikk og hvordan vi hører oss selv,som igjen går inn på dette med selvbevissthet.

Bevegelse og koreografi kommer både inn som en interesse og som en konsekvens av atjeg jobber med et live format, og derfor må forholde meg til komposisjonen av kroppsligeelementer i tid og rom. Små valg som moduser og intensjoner i fremføringen av et materialtas konstant. Jeg jobber ikke spesifikt for å generere bevegelsesmateriale, men det er myebevegelse i materialet likevel. Jeg jobber også med ulike måter å tenke bevegelse ogkoreografi i tekst.

Hvordan jobber du med publikum i verkene dine?

Jeg har jobbet med publikum på ganske mange ulike måter. Det er alltid litt ulike premissersom ligger til grunne for hver performance og som avgjør hvordan jeg tenker publikum. Jeghar jobbet med guida turer, med publikum i midten dreiende rundt på en scene, medpublikum tilfeldig plassert og så videre. Etter å ha vært veldig opptatt av ikke-frontaleperformancer med en oppløst form for tid, har jeg nå lyst til å jobbe med et litt merkonvensjonelt format, og i performancen under Bodø Biennale tenker jeg at det vil være merdefinert hvor publikum skal være. En performance jeg gjorde nylig på EYE Museum iAmsterdam fant sted i en kinosal, og fokuset i et sånt frontalt format ga veldig mye plass tildet sårbare materialet. Man kan gi litt av ansvaret over til publikum, og gi de tid til å ta detinnover seg det som skjer på scenen i stedet for at de tenker så mye på seg selv og hvor deskal være. Så nå har jeg lyst å jobbe meg mer inn i den formen, la publikum få slappe av påsitt sted, men samtidig jobbe med den kinestetiske overføring av materialet.Det mest frontale jeg har gjort noen gang var grunnsteinsnedleggelse på Nationalmuseet.Der sang jeg foran alle, med dronningen og Erna Solberg på første rad. Det er definitivt detmest formelle jeg har gjort, og det kjentes viktig å jobbe med et materiale som ga plass til detskjøre og menneskelige. Jeg sang med den største nervøsitet og jobbet bevisst med åkultivere det ubehaget en sånn situasjon kan gi, og jeg tror det var ganske ukomfortabelt åse på. Dette var kanskje ikke så bra reklame for de i Bodø, eller? Hehe.

Jeg har alltid jobbet med nervøsitet. Forholdet til nervøsitet har naturlig nok endret segmasse i løpet av de årene jeg har tematisert det, og nå kan jeg jobbe med det på en annenmåte. Jeg kan adressere ulike typer nervøsitet. Jeg kan framkalle den og gå ut og inn av densom jeg ønsker. Jeg ser på nervøsitet som tilstedeværelse og en sensitivitet for øyeblikket,så hvis den ikke eksisterer er det kanskje ikke så bra. Jeg har også jobbet med å vokalisereobservasjoner jeg har mens jeg opptrer, beskrive de kroppslige opplevelsene jeg får av å ståframfor publikum, og omsette de til tekst i øyeblikket.

Det kjennes som vi lever i en rar og voldsom verden for tiden, og at vi jobber underandre forhold enn tidligere. Hvordan påvirker dette deg og hva føler du, om noe,kommer ut av det kunstnerisk?

At jeg jobber med selvbevissthet, intimitet, kroppsvæsker og kroppslige reaksjoner har jo fåtten helt ny betydning de siste månedene, og på den måten blitt noe universelt. Folk har blittekstremt oppmerksomme på det å klemme, ta på hverandre og på nærhet. Jeg har prøvd åikke forholde meg til det som et problem. Hvis man kan kjenne seg igjen i mer av materialeter det kanskje fint, men jeg ser på det mer som en tilfeldighet. Jeg ønsker ikke at materialetmitt skal handle om Korona, jeg ønsker å holde det åpent, men det er mulig at det blir lestinn i materialet. Materialet vil uansett inneholde mange lag som man kan velge å adressereeller ikke. Jeg kan på en måte ikke gjøre noe annet enn å legge til rette for en opplevelse, såmå publikum lese det ut i fra seg selv.

Foto: Catalina Reyes
Foto: Catalina Reyes
Fra et tidligere verk på scenen- This touch, Videostill av Jihye Lee
Fra et tidligere verk på scenen- This touch, Videostill av Jihye Lee