03.- 06. September 2020
EN
NO

SNAKK av Maria Landmark - www.marialandmark.com

“Vi må jobbe for at vi ikke bare blir det rare de kan overse”

Hvordan skaper man kunst som oppnår kontakt og dialog med publikum, men som samtidig utfordrer steder og kontekster slik de vanligvis fremstår? Hvordan går man fram for å lage dansekunst spesielt tilpasset en gitt kontekst og hva skiller disse prosjektene fra sceniske danseforestillinger? I samarbeid med Bodø Biennale skal jeg intervjue noen av kunstnerne som kommer til årets biennale, og i dette intervjuet snakker jeg med kunstnergruppa Landing som har lang erfaring med å utvikle dansekunst basert på spesifikke steder og kontekster. Med sitt verk Flytende Landskap kommer de under biennalen til å fylle byrommet med tusen meter lianer som både refererer til og reflekterer over omgivelsene de er en del av. Jeg har snakket med to av de som sitter ved roret i Landing, Venke Marie Sortland og Ida Gudbrandsen, for å høre mer om deres prosesser og tanker rundt arbeidet med stedsbasert dansekunst.

For de som ikke kjenner dere - kan dere fortelle om Landing? Hvem er dere og hva jobber dere med?

Venke: Landing startet som et kollektiv bestående av en gruppe dansekunstnere utdannet ved Skolen for samtidsdans. Vi etablerte oss i 2005 og lagde noen store prosjekter sammen, før vi slo opp som kollektiv og etterhvert fikk formen vi har nå, som er et DA, med meg, Ida og Sigrid Hirsch Kopperdal i ledelsen. Helt fra starten ville vi jobbe stedsspesifikt, og etter hvert begynte vi også å interessere oss for å jobbe med dans for barn i en pedagogisk kontekst.

Ida: Det som skiller Landings arbeid fra andre prosjekter jeg jobber med er, som Venke sier, at utgangspunktet er målgruppen og det stedsspesifikke. Når dette møter det kunstneriske verket, oss som utøvere og publikum, dannes det er en slags gjensidig avhengighet som hele tiden står i forhandling med hverandre. Det er ikke bare opp til oss hva som skjer og vi kan ikke lage det vi vil uavhengig av hvordan det resonnerer i målgruppa og konteksten vi jobber i - vi må hele tiden forholde oss til motstanden i omgivelsene. Samtidig er vi opptatt av at motstanden også må ligge i kunsten, vi er ikke interessert i å bare tilby et lekerom for barn. Denne forhandlingen syns jeg er veldig interessant, den fører til at arbeidene har en tydelig retning, og det tar oss og kunsten steder vi ikke kan forutsi.

Dere skal til Bodø Biennale med verket Flytende landskap. Dette er et utendørs verk som først ble vist i 2018 og som videre har spilt på flere ulike steder. Hva slags landskap er det dere tar med dere og hvordan jobber dere når dere skal la verket møte nye omgivelser, i dette tilfellet Bodø?

Venke: Flytende landskap er et verk som er utviklet i tett samarbeid med scenograf og billedkunstner Camilla Wexels Riser som hadde et veldig tydelig bilde av dette landskapet med lianer som beveges av og med kropper. Det vi prøver å oppnå er et landskap som både endrer og foreslår nye måter å se det stedet vi kommer til på. Vi fyller ut, beveger, inntar og forsterker ulike aspekter ved stedet. Det er litt forskjellig hva som blir sterkest på hvert sted; noen ganger skiller verket seg sterkt ut fra omgivelsene og andre ganger glir det inn som en del av det som allerede er der. Publikum er også en viktig del av verket. Vi tenker mye på hvordan vi kan være åpne for at publikum kan være sammen med oss, snakke med oss, spørre oss om ting og være en del av verket uten at det blir trykket ned over hodet på dem.

Ida: Ja, vi innlemmet henvendelser og samtaler med publikum som en del av verket veldig tidlig, og de er nesten like viktige som å bevege landskapet, slik jeg ser det. Det ville vært et veldig rart valg å ta på seg “utøvermaska” og late som om publikum ikke eksisterer, eller bli sur for at de henvender seg til oss, når vi har valgt å være i et offentlig rom. Vi kan ikke gå imot det publikum gjør, vi må heller tenke på hva vi gjør med det og hvordan vi jobber rundt det.

Hvordan velger dere steder verket skal framføres?

Ida: Vi har valgt steder basert på ulike kriterier. I begynnelsen var det viktig for oss å ikke være knyttet til noe annet som forbindes med kunst, det vil si å verken være i nærheten av kunstinstitusjoner eller ha co-produsenter. Vi har valgt steder av symbolske eller verdimessige grunner, som for eksempel Barcode i Oslo som jo er kjent som et type urbant, hardt, pengesterkt, travelt sted, hvor vi åpenbart ville være en kontrast med vårt myke landskap og abstrakte kunst. Verket er jo veldig visuelt, så andre ganger har vi bare tenkt på hvor kunne vi tenke oss å se lianene, og ikke nødvendigvis se på det som en kommentar til betydningen av stedet.

Venke: Når vi kommer til en ny kontekst, som når vi nå skal til Bodø, leter vi etter steder hvor vi kan unngå et klassisk sceneoppsett der det er tydelig hva som er front eller publikums plass. Vi liker å jobbe på steder hvor vi blir en passasje, ved å for eksempel plassere oss i en typisk transportetappe. Dette står selvfølgelig i forhandling med at vi ikke skal sperre veien, for provokasjon er ikke målet, men vi vil heller være et verk publikum snubler over enn en skulptur de stiller seg opp for å betrakte. Vi prøver også å tilrettelegge for at publikum ikke ser alle deler av verket samtidig; kanskje må man rundt et hjørne for å se resten av landskapet. Publikum vil jo helst skjønne rollen sin, men det prøver vi å unngå.

Ida: Ettersom vi ikke bor i Bodø, jobber vi med minnet om hvordan byen ser ut, og vi får også forslag til plassering fra biennalen. I Bodø skal vi gjøre verket over flere dager så det vil ha ulik funksjon og innpakning i løpet av de dagene.

Hvordan jobber dere med å møte publikum i verkene deres? Jeg ser at flere av arbeidene deres strekker seg ut mot nye publikumsgrupper og folk som ikke naturlig oppsøker samtidsdans- hva har det å si for måten dere arbeider på?

Venke: Når vi skal igang med et nytt prosjekt er det viktig for oss å tilbringe mye tid i den konteksten vi er interesserte i. Vi går utifra at vi lager noe for en målgruppe vi ikke kjenner og at de ikke kjenner oss, så derfor må vi så tidlig som mulig tilrettelegge for møter med dem for å forstå mer om hvem de er. Ofte henger arbeidet med publikum sammen med formatet vi har valgt - eller omvendt. Fordi vi har valgt å møte publikum med én gang og utvikle verket mens vi er i den aktuelle konteksten, så er det ikke så viktig for oss å skille på hva som er prosess og hva som er forestilling, og ofte er det heller ikke mulig.

Ida: Møtene handler om at vi får en slags kontakt der noe kan skje med både dem og oss. Dette handler ikke bare om å være i samme rom, men om å være på nivå med dem på ett eller annet vis og gi dem en inngang til kunsten gjennom at de begynner å relatere til materialet. Hvis vi ikke bare skal være en underholdnings-business, må vi jobbe for at vi ikke blir det rare de kan overse. Vi vil ikke bli avfeid som kunst!

Venke: Fokuset på målgruppe finnes som en rød tråd i arbeidene våre, men det er også noe vi prøver å finne ut av på nytt i hvert prosjekt. Jeg føler også at det er viktig å si at selv om vi har en metode og en viss tanke om hva vi er på utkikk etter i et møte, så betyr ikke det nødvendigvis at vi vet hva som fungerer. Vi snakker like mye om at vi ikke får det til, men det at vi har fokus på det og er interessert i å leite etter det, er kanskje viktigere enn at vi nødvendigvis har funnet løsningen.

Ida: Vi er også interessert i å finne ut hvor og når i arbeidet det er interessant og funksjonelt at publikum påvirker. Når verket først finnes, har vi egentlig ganske stram regi. Vi ønsker å gi publikum mulighet til å være noen andre i møte med kunsten og oss, og hvis ikke vi er tydelige på hva vi vil, så skjer bare det som alltid skjer i den spesifikke gruppa.

Venke: Det er viktig å påpeke at det ikke bare er publikum som spiller inn i prosessen. Det er er også konteksten: tida på dagen, arkitekturen, været og stedets egen rytme som spiller inn og påvirker.

Dere sier dere ønsker å utfordre grensen mellom verk og prosess. Hvorfor er dette interessant? Hva mener dere det gir av muligheter?

Ida: Jeg syns ikke det er noe mål i seg selv å kalle et verk for en prosess. Det er vel mer konsekvensen av måten vi jobber på. Hvis du skal være i det offentlige rom, så nytter det ikke si at det er en prøve; er du ute med tusen meter lianer, så vil folk oppfatte det som et verk uansett. Jeg syns også det kan bli litt unnskyldende å kalle et verk for en prosess, så det handler vel mer om at vi er tidlig ute og møter målgruppen, og sånn sett tar de med på våre prosesser. I Flytende landskap er det noen tydelige parametre som ikke forandrer seg; hva vi jobber med og hva reglene er, men vi er likevel nødt til å akseptere at konteksten påvirker verket og gjør det ulikt fra gang til gang. Arbeidet har sånn sett noe prosessuelt ved seg, men for meg er det ikke noe interessant å kalle det en prosess, det er en del av verket. Det interessante er å observere hvordan det forandrer seg og hva som spiller inn.

Venke: For meg handler dette spørsmålet også om en generell innstilling til livet og kunsten. Jeg kommer alltid til å være i prosess, og jeg kommer alltid til å ha denne diskusjonen om hva som kunne vært gjort annerledes. I Landing er dette knyttet til spørsmålet om det finnes noen optimal standard for hvordan et danseprosjekter skal se ut.

Les mer om Landing på www.landing.no

DEL
Facebook logo med link til Bodø Biennales side på Facebook



Foto: Tom Øverlie